Marilyn Harper

Refleksjoner over opplysningstiden

Kiara Windrider

22. mai 2014

"Det er et aspekt av oss selv som er utenfor rom og tid, som vi kan referere til som universet, eller skaperen. Det ser også ut til å være et aspekt av oss selv som er konstruert innenfor flere dimensjoner av tid og rom, som vi kan referere til som skapelsen. Skaperen og skapelsen eksisterer side om side i en kontinuerlig dans av oppdagelse og utforskning. Vår skjebne er å berøre begge disse rikene, omfavne dem begge i vårt vesen og bli medskapere av en ny jord.»

Jeg forstår at alt er bevissthet og at i bevissthet er det ingen separasjon. Hvorfor skapte så bevisstheten de fysiske verdenene hvis vår nedstigning til materie har ført til en så ekstrem tilstand av separasjon? Er det mulig å avslutte denne separasjonen slik at materie og ånd kan forenes? Finnes det noe som heter kollektiv opplysning?

For våre fysiske sanser ser den materielle verden ut til å utfolde seg i dimensjoner av tid og rom, ser ut til å være sammensatt av gjenstander atskilt fra hverandre, ser ut til å være forskjellig fra de ikke-fysiske eller åndelige plan._cc781905-5cde-3194-bb3b- 136bad5cf58d_ Noen omtaler det materielle planet som maya eller illusjon. Men hva om den store illusjonen ikke er selve det materielle planet, men ideen om at det materielle er atskilt fra det åndelige?

Den fysiske kroppen ser ut til å fungere som en separat enhet, men dette er ikke så mye kroppens virkelighet som en illusjon skapt i sinnet. Funksjonen til denne utrolige evolusjonen vi kaller sinnet er å skape en oppfatning av utallige hendelser knyttet sammen i lineær tid, som skaper illusjonen om at Den Ene har delt inn i mange, som igjen skaper et felt av kropp-sinn bevissthet som holder disse hendelsene sammen i minnet as  et personlig ego.  Dessverre, med fødselen av dette personlige egoet kom også en følelse av atskillelse. Vår identifikasjon med 'me'  her inne som atskilt fra 'verden' der ute har ført oss uunngåelig til opplevelsen av lidelse, traumer, offerskap, angst, kjærlighetsløshet, frykt, aggresjon, begrensning, og en million og én varianter av den menneskelige historien.

Men hva om vår menneskelige utvikling fortsatt er ufullstendig? Hva om sinnets struktur fortsetter å utvikle seg til et punkt hvor hele menneskeheten kan oppleve hele spekteret av bevissthet, inkludert de fysiske dimensjonene, uten referanse til et separat ego? Hva om naturen utløser denne oppvåkningen i et økende antall mennesker til vi når en kritisk masse der hele menneskeheten kan våkne sammen?

Hva ville det bety for uendelig bevissthet å inkarnere fullt ut i materien?  Hva skjer når illusjonens slør oppløses og skaperen gjenkjenner seg selv i ansiktet til hele skapelsen? Det kan være at når høyere funksjoner i sinnet fortsetter å utvikle seg innenfor den menneskelige arten, vil vi uunngåelig bevege oss mot en kollektiv oppvåkning hvor følelsen av personlig ego faller helt bort. Det mentale egoet oppløses ganske enkelt i enhetsfeltet, opplevelsen av separasjon løses opp i enhetsbevisstheten, og vi opplever skapelsens mangfold som en enkelt enhetlig organisme.

Vi er skaperbevissthet som drømmer oss selv våkne i skapelsen. Som vi drømmer, slik er det.